Jeg har ikke klart det! Og nå er det nok!

Inlegg fra en som føler hetsen.

Kjære Jens og alle andre politikere
Jeg lurer på om det offentlige Norge skjønner hvor tøft det er å være rammet av sykdom som gjør at du ikke kan bidra til å gi inntekter i statskassa. Å være en som isteden er en som tapper statskassa. Jeg er blitt omdefinert fra å være et menneske til å være et problem. Hvordan tror du og alle der andre det er å bli fortalt jevnlig, i perioder mange ganger daglig gjennom media, at dette har egentlig ikke landet råd til? Nei, det er ikke de som virkelige er syke vi ønsker å ramme sier dere politikere, vi må bare få ned utgiftene og få folket i arbeid. Men kjære politikere og samfunnsvitere og alle andre som uttaler seg om dette, hvordan skal dere få dette til, hvis det ikke er vi som står for de virkelige utgiftene som bør komme oss ut på jobb igjen…. Hvor er logikken?

Selv vet jeg at jeg har prøvd alt jeg kan. Jeg kan ikke fortelle en glanshistorie om hvordan jeg klarte å komme meg tilbake i jobb etter en langtidssykemelding. Jo, forresten, jeg har klart det en gang, den gangen jeg blei skada i 1988, da var jeg sykemeldt i 7 måneder før jeg kom tilbake i 100% jobb. Jeg klarte å være et fullverdig medlem av arbeidstokken i 14 år etter at jeg blei skadet, før helsa sa stopp i 2002. 1988 ble jeg utsatt for en ulykke på jobben som i 2002 gjorde meg 100% arbeidsufør. Jeg er høyere utdannet, har jobbet siden jeg var ferdig utdannet, har hatt en stor arbeidskapasitet og har bidratt med min kompetanse. De som kjenner meg ser på meg som en resurssterk person. Jeg har ikke valgt å bli syk, men måtte kaste inn håndkleet i en alder av 46 år. Nå er jeg 54 år, og har altså vært en utgiftspost på statsbudsjettet i 8 år og kommer til å være det i resten av mitt liv. Det er TØFT å forholde seg til. Å bli rammet av sykdom er en ekstrem påkjenning i seg selv, det ikke bare handler om sykdom, det fører med seg veldig mye annet som .f.eks. endring i økonomi, sosial status, ensomhet osv. Sykdom er ikke noe man velger. De fleste sykdommer synes ikke utenpå mennesker, sånn er det også med min.

Jeg lurer veldig på hvorfor jeg skal måtte godta å bli utsatt for denne stadige offentlige sjikaneringen? Og alt dette snakket om dårlig arbeidsmoral, jeg vil heller stille det spørsmålet tilbake til dere politikere og andre bedresynsere, hva slags moral er det egentlig dere forfekter som stiller spørsmål ved andres moral… På seg selv kjenner man andre er nærliggende her……

Har jeg ikke MENNESKEVERD lenger? Har ikke samfunnet bruk for meg lenger fordi jeg tapper statskassa hver måned jeg mottar min uførepensjon eller for eksempel får gratis fysioterapi som gir meg en bedre hverdag. Jeg er en rein og skjær utgiftspost hvis man bare skal måle verdier i hard cash. Gro Harlem Brundtland sa så flott at det er typisk norsk å være GOD. Hva er å være god, hva innebærer det? Begrepet må ihvertfall ha blitt veldig innsnevret. Hva slags samfunn og verdier er det vi forfekter? Er det ikke plass til mennesker i Norge som ikke kan bidra økonomisk? Skal vi begå et kollektivt selvmord en gang i året slik at landet blir kvitt oss og får ned antallet mennesker som mottar trygdestønader. Det vil jo hvert eneste år komme nye mennesker som blir rammet av sykdom og ulykker. Jeg bare spør….. ja, jeg skjønner at det ikke er det dere egentlig mener. Det er bare det, at det er sånn det føles og oppleves av mange av oss som blir utsatt for det jeg ,og mange med meg, opplever som sjikanering. Når skal vi som er syke bli møtt med respekt? Jeg vil ikke ha medlidenhet, jeg trenger ikke det. Jeg trenger å bli møtt med RESPEKT som alle andre mennesker. Jeg vil ha lov til å leve et MENINGSFULLT liv selv om jeg ikke lenger er i stand til å delta i det yrkesaktive livet. Jeg vil ha RETT TIL Å LEVE og bli RESPEKTERT for den JEG ER - også med min sykdom, uten at jeg skal ha dårlig samvittighet for det, slik jeg ble respektert før jeg ble syk. Det må ikke være sånn at vi som mottar trygdeytelser skal føle oss skamfulle og føle at vi er en byrde for samfunnet.

Så kjære Jens og andre politikere, ikke angrip oss som er syke og snakk om oss som vi er udyr og parasitter som snylter. Vi er MENNESKER som alle andre mennesker og har krav på den samme respekt.
Det MÅ kunne gå an å diskutere hvorfor vi er mer syke og borte fra jobb/arbeidsliv uten å krenke de som er syke. Jeg blir gjerne med på den diskusjonen.


Hilsen en som ikke har klart det, men fremdeles er Sigrun.